Reisebrev: Stavanger

01.06.2015 av under 2015, Fotball, Herrer, VIF | 2 kommentater

Å reise på tur til Stavanger er en påkjenning for både kropp og sjel, fysisk og psykisk. Årets lengste busstur på svingete sørlandsveier til og fra et kjønnsløst vikinglag  som ingen hverken bryr seg om eller tenker på. Nå hadde det seg sånn at det denne gang var toppkamp, kamp mellom lag tre og fire på tabellen og muligheten for et stort reisefølge.

 

Som bussansvarlig var det opp klokka 05:00. Det blei lite søvn, særlig ettersom min medsammensvorne bussansvarlig Tifo-Truls vekka meg klokka 02:17 med følgende melding: «Sover på klanskontoret, vekk meg når du kommer.» 05:47 satt undertegnede på morgenbussen fra Holmlia til Jernbanetorget og på klanskontoret fant man Tifo-Truls sovende på en seng av 300 kvadratmeter nylonstoff.

 

Truls hadde sjølsagt misforstått en litt ullen beskjed og vi sto dermed kun med busslista på mail. Papir hadde vi ikke med oss, men vi fant ei gammel turliste fra Sandnes Ulf borte i fjor henslengt i baren. Sandnes eller Stavanger – ett fett for oss. Turregnskap blei ført.

 

Vi var spent på hordene vi skulle ha med oss. Det viste seg å ikke være så mange. To KST-vakter og fem supportere, totalt var vi ni med et kvarter igjen til bussen gikk. Et dundrende underskuddsprosjekt, men Klanens viktigste oppgave er å frakte medlemmene trygt til og fra kamp. Det er det viktigste – folk på kamp.

 

Rett før avreise sneik Bar-Nimo seg ut fra nachspiel på Bohemen, rista på huet og smatt rundt hjørnet ved Eilifs Landhandleri før vi rakk å reagere. Men nå var vi våkne, så da Bar-Kenneth – med fullt curlingutstyr – kom ut sto vi klare med fristelser som fotballtur, tre poeng og kald pilsner øl. Kenneth lot seg friste og vi var ti på tur – en tur alle som ikke var der nede kommer til å misunne oss i årevis.

 

Bohembussen hadde dog kraftig starttrøbbel og siden det var Viking som var offeret for denne turen var det ikke mer enn naturlig at nettopp Viking hjalp oss ut av Oslo. Ingen stor dramatikk, men bakdøra ville ikke igjen, så Viking måtte hjelpe oss å få stengt den. Det gjorde de og vi kom oss av gårde fra Bohemen klokka 07:00 – uten forsinkelse der altså.

Viking hjalp oss igang til bortetur mot Viking. Foto: Hjesus.

 

Alt gikk på skinner nedover og vi stressa ikke. Én times matstopp og godt med pisse- og røykepauser tok vi oss tid til og fortsatt kunne man ta seg et par tre pils på puben utafor stadion før kampen. Kampen i seg sjøl var dramatisk – som i fjor. Da leda Vålerenga 2 – 5, blei henta inn og var nære på å tape kampen på overtid.

 

Vålerengasupporternes tifoshow ga et syrlig stikk til de femten tippeligakapteiene som ikke talte i mot maFIFA rundt valget. Kun Christian Grindheim gjorde det – Vålerengas kaptein. Lite visste vi da hvilket spektakulært og herlig kapteinens svar til supporterne skulle bli. Det kommer vi tilbake til.

Et stikk til FIFA og feige kapteiner. Foto: Hjesus.

 

For igjen starta Vålerenga bra i Stavanger og Ghayas Zahid satte den første pinna før hjemmepublikummet rakk å ta opp klapperne som sto plassert på setene. Men så måtte Kjetil Wæhler ut. Svimmel blei han fulgt av banen til øredøvende pipekonsert fra stavangerpublikummet. Flaut!

 

Så satte Zahid den neste igjen før hjemmepublikummet rakk å begynne å bruke dem. Det så ut til å bli en perfekt aften da Deshorn Brown dro av en bonde og klinka kula i korthjørnet rett før pause, men Jonatan Tollås Nation blei ballwatching, glemte Veton Berisha og det sto plutselig 1 – 3 på overtid av overtida. Hodestøtet var omgangens siste ballberøring – surt!

 

Andreomgang var en eneste nervepirrende seanse. Klokka gikk så fryktelig sakte. Vålerenga blei pressa så fryktelig tilbake av et vikinglag som øyna poeng på samme måte som i fjor. Vi rakk akkurat å passere halvspilt omgang da Ruben Kristiansen valgte feil man og Jón Dadi Bödvarsson fikk redusere.

 

Og åtte minutter før full tid var opphentinga et faktum. Berisha – av alle – var den umarkerte på et hjørnespark og han satte sitt andre med huet for kvelden.  Det så umulig ut, men så begynte Vålerenga å spille fotball igjen og begynte å skape noe. Igjen var det fire minutter tillegg og igjen fikk de fire minuttene så vidt lov til å passere før Rasmus Lindkvist fant Grindheim på bakre stolpe.

 

Kapteinen svarte supporterne – med kampens siste spark på ballen blei Grindheim matchvinner. Tribunen eksploderte i et hav av følelser. Folk storma mot banen. Fysiske og psykiske utløp i ett kjør. Gledestårer! Klemmer! Kyss! Jubel! Pur glede! Alt utløst av et lite øyeblikks fotballmagi. En rein og skjær orgasme!

 

På turen hjem hadde vi formert oss med fire. Det starta med nesten en time i kø ved stadion, men ni og en halv time hjem til Oslo har aldri gått fortere. Musikken blei roa etter tolv da noen skulle på jobb dagen etter. De la seg bak i bussen. Foran fortsatte diskusjonene og smilene satt løst hele veien hjem til Oslo. Vi gikk tom for cider, men hadde kald pilsner hele veien.

 

Tre poeng i siste spark på ballen. Kald pilsner. Pur lykke hele veien hjem. Nå kan dere angre nå – alle dere som valgte å bli hjemme. Bohembussen frakter klansmedlemmer til hver bortetur. Turinfo finner du på klanen.no. Bli med neste gang da vel…

 

  1. […] anbefaler også å lese sotahjørnets Reisebrev: Stavanger. Slike minner vil sitte i lenge. Vi anbefaler borteturer. Det er krydderet i hverdagen. Nå er […]

  2. dødsbekken Oksa sier:

    Oksa syns det er artig med sånne reisebrev. Fortsett med det!