Oval hands

25.06.2013 av under Vålerenga | 2 kommentater

Full av fordommer mot alt som smaker av amerika, reiste jeg mot vestkanten. Vålerenga Trolls’ U17-lag skulle spille borte mot Oslo Vikings i finalen i norgesmesterskapet i oval hands, eller amerikansk fotball som det offisielt heter. I utgangspunktet et håpløst prosjekt for en som kun ser på rund fotball og ishåkkei. Heldigvis, på tross av fire års fravær fra  denne tribunen, stilte åtte ganger norgesmester i oval hands, Espen Fjodor Pedersen, opp som min allierte. Han skulle forklare meg hva som skjedde ute på matta og det kunne saktens trengs.

Vålerenga Trolls U17. Foto: Hjesus.

 

På t-banen opp til Majorstua gikk jeg igjennom alt jeg kunne om oval hands. Det er store bulldosere av noen gærne menn, med primalskrik hvis oppgave er å bulke, stange og krasje inn i hverandre. De aller verste gærningen blant disse moskusoksene, proppfulle av testosteron og som daglig spiser fire smålubne menn før frokost – det er dem som blir plassert i sentrum av første rekke. Dette anses ikke som en fordom, det er en sannhet uten modifikasjoner og det eneste jeg kunne om denne idretten; så da jeg kom inn på Frogner Stadion skulle det bli enkelt å plukke ut dem i hvert fall. Skulle man tro, eller i hvert fall med noen små justeringer. OK, jeg innrømmer det. Det eneste jeg kunne om denne idretten viste seg å være totalt feil og illustreres med et bilde fra premieutdelinga.

Senter Marthe Lillebø førte til en liten justering av diverse sannheter. Foto: Hjesus.

 

Fjodor forklarte at de skulle spille med ni spillere, ikke elleve som for seniorer. Færre spillere i yngres avdeling er undertegnede vant med, så det førte ikke til den store overraskelsen. Overraskelsen var derimot at færre spillere ikke førte til mindre bane. «Da blir det mer spill, mer rom å løpe i, morsommere angrepsspill!» Morsommere angrepsspill hørtes bra ut, jeg var jo ikke kommi for å se Vålerenga forsvare seg – det var angrepsspill jeg ville se; men blei grådig irritert og nesten litt aggressiv da jeg telte til syv – syv stripete til å dømme feil. Erfaringa mi tilsier at tre dommere i fotball gjør færre feil enn fire dommere i ishåkkei. Syv – dommere? Fjodor forsøkte seg på en forklaring, men jeg hørte ikke etter. Syv dommerjævler? Forklaring avslått!

 

At hver skute trengte fire kapteiner anså jeg også som litt vanskelig å forstå. Fjodor forklarte at det var to kapteiner for offensivt spill og to kapteiner for defensivt spill. Tegning og forklaringer måtte til, men dersom du gjør alle byttene i vanlig fotball og hele tida tar ut han som har kapteinsbindet så har det vært fire kapteiner der også. Ja, ja. Fire kapteiner førte i hvert fall til at Vålerenga vant myntkastet og valgte å ta i mot. Ta i mot? Fjodor skreik ut svaret: «Angrip!» Fett!

Kaptein Sander Ulriksen, Atle Haaland, Sigurd Nordby og Shaheen Al-Haydari. Foto: Hjesus.

 

Vestkantgutta tuppa den ovale greia som så ut som et påskeegg av gårde. Vålerenga tok det i mot og begynte å løpe. Pang! Første stanginga var et faktum og spilleren med egget havna underst i ei god gammaldags mølje. Det blei satt opp noen markeringer på sida. Vålerenga skulle få fire forsøk på å flytte egget ti yards, altså litt kortere enn fra straffemerket i fotball som er tolv yards, fikk jeg forklart. Det fine var at de hadde en sånn tredje stav som målte hvor langt de hadde klart å flytte egget og altså der de skulle ta oppstilling neste gang. Staven hadde den flotte funksjonen at den også telte opp hvilket forsøk det var Vålerenga var på, så trengte man ikke holde orden på sånt sjøl.

 

Stadig vekk klarte Vålerenga å forsere disse nødvendige ti yardsa og fikk dermed flytta spillet oppover på banen. Så blei egget plutselig kasta langt framover. En forsvarer gikk i kroppen på Vålerengas mann og tok i mot egget. Ei gul snørrfille blei kasta inn på banen – att på til av dommeren. «Flagging av feil», fikk jeg forklart da jeg syntes det var ufint å kaste ting inn på banen. Vestkantpøbla hadde gjort sin første straffbare handling i kampen, det skulle bli mye mer. Vålerenga fikk flytte seg framover femten yards av de stripekledde og jeg begynte å bli litt mindre irritert over at det var syv av dem utpå der. Og det skulle stadig bli bedre forhold mellom meg og de stripete. Robin Rogg løp det han kunne, men blei senka i det som så ut som rett før den nødvendige tiende yarden på fjerde forsøk. Syv mann med skeive hornhinner og Vålerenga fikk godkjent ti yards og fire nye forsøk. Vill jubel på tribunen også, vi satt jo midt i blant en masse trollsfolk.

 

Fjodor forsvant i kiosken og undertegnede tok turen ned på kortsida for å ta noen bilder mens forstanden min handla. Drøye to minutter før klokka hadde telt seg ned løp Atle Haaland ut av banen på kortsida, eller dødlinja. Øredøvende jubelrop fra tribunen etterfulgte og vill feiring blant spillerne. Heldigvis blant våre spillere. «Seks poeng til Vålerenga», opplyste speaker og snakka om muligheten for ekstrapoeng. Fjodor var tilbake på tribunen, så jeg rusla bort, mens en Vålerengaspiller jeg ikke fikk med meg nummeret på løp ut av banen én gang til. «Ett poeng til, hadde det vært senior ville det vært to.» Speakerens ord fikk meg sporenstreks til å reagere. Kjent for mitt hat til nasjonale forbund i de to tidligere nevnte idrettene, la jeg sporenstreks dette forbundet for hat også. Dette var en regel de hadde laga for å ødelegge for Vålerenga – banna bein!

Atle Haaland gratuleres etter å ha løpt ut av banen. Foto: Hjesus.

 

Så var det Vålerengas tur til å tuppe ballen langt over på motstandernes halvdel. Sigurd Nordby klinte til og nok en gang blei det vill jubel. Etter hvert forsto undertegnede at det var fordi han sparka minst tyve yards lenger enn det vestkantgutten hadde klart. Vestkantens tur til å angripe – æsj! De fortsatte dog med ulovligheter og fikk til stadighet flytta egget flere yards tilbake og måtte forsere disse på nytt. Undertegnede fulgte med på klokka og så at tida var på vei til å renne ut for vestkanten og med rundt tyve yards igjen å løpe rant klokka ut.

Sigurd Nordby tar avspark mens resten stormer i mot vestkantpøbla. Foto: Hjesus.

 

Laga bytta side. «Første kvarter», sa Fjodor til ville protester fra undertegnede. Kvarter varer i femten, ikke ti minutter! «Universitetsregler», sa Fjodor. Jeg skulte forvirra bort, men tenkte at det kunne jo ha noe tilsvarende med at en time på skolen bare varer i femogførti minutter. Kanskje dette er amerikanernes svar på et akademisk kvarter? For sikkerhetsskyld oppdaterte jeg allikevel med «omgang» på twitter.

 

Ingen pause, men fryktelig irriterende var det at den gleden jeg nettopp hadde opplevd i at tida rant ut for vestkanten, ikke betydde noe som helst. På tross av at de bytta side, fikk de allikevel starte med omlag disse tyve nødvendige yardsa igjen for å løpe ut av banen. Det klarte de sjølsagt og på ekstrapoenget de skulle ta, så valgte de å sparke ballen i det rareste målet jeg har sett. De skøyt over. «To poeng», annonserte speaker. Og Fjodor fikk et svare strev med å forklare hvorfor et skudd som gikk over tverrliggeren telte som poeng. Forklaringa blei ikke godtatt før han la til at dette ville vært ett poeng med seniorregler og hatet mitt mot de stripekledde plutselig vendte seg over mot forbundet. Det sto 8 – 7 til vestkanten på tavla, men etter mine utregninger skulle det altså stått 7 – 8 til Vålerenga. Makan!

 

Vålerenga sin tur til å angripe igjen. Nå måtte gutta (og jenta) opp i ringa. De jobba seg oppover banen, men plutselig fikk de ikke lov til å beholde egget lenger. Vestkanten overtok og løp over linja igjen. Nok en gang sparka de på ekstrapoenget og fikk de urettmessige to poenga. Grådig irriterende. Plutselig sto det 16 – 7 på lystavla og Vålerenga var jo tross alt på bortebane. Vel, nytt avspark og egget blei nok en gang ikke skutt så fryktelig langt. De har tydeligvis ikke så mye kraft i sparka sine på vestkanten. Rogg tok med seg egget og la ut på en lengre løpetur. En haug klønete vestkantgutter blei finta både den ene og den andre veien før det til slutt blei en åpning ut mot sida og Rogg løp som en gal med hele vestkanten rennende etter seg. Ut over dødlinja og nå hadde jeg forstått at dette var poenget med spillet og blei med på jubelkoret helt uten at Fjodor trengte å forklare meg noe som helst. 13 sekunder tok det å redusere ledelsen. Vålerenga løp inn nok et poeng, et sånt som skulle vært to, og det sto nå 16 – 14 på tavla. Vålerenga var inne i kampen igjen…

Robin Rogg kriger i en duell tidligere i kampen. Foto: Hjesus.

 

Nordby tok nok en gang rennafart og denne gangen sparka han enda lenger, faktisk nesten helt ut av banen og undertegnede begynte å lure på om han kommer til å sparke den over den tørrlagte skøytebanen, tribunen og gjerdet når han en gang blir senior. Det var nå tre og et halvt minutt igjen av dette timinutters kvarteret og langt å flytte egget for vestkanten. De kom ikke særlig langt. To minutter og seksten sekunder seinere var det Vålerengas tur til å angripe og bare drøye tredve yards til dødlinja. Haaland fløy ut langs høyrekanten, men blei grisetakla ut av banen og båret ut med skade. Vålerenga fikk flytta egget ti yards nærmere dødlinja, men jeg overhørte mer negativ stemning på tribunen. «Bare én kvartersback igjen», eller noe sånt noe blei det sagt.

 

Nordby løp over dødlinja da klokka sto på 28,9 sekunder igjen, men denne gang missa Vålerenga på ekstrapoenget. 16 – 20, Vålerenga var i ledelsen og det var snart halvspilt. Vestkanten prøvde å kopiere Roggs tidligere direkte løp, men blei stoppa omlag tyve yards fra linja, med 3,8 sekunder igjen på klokka og første forsøk. De forsøkte å kaste den inn, men Nordby slo egget vekk fra spilleren som sto klar til å ta i mot og feira skikkelig, det gjorde for så vidt folk rundt meg på tribunen også, så jeg blei med på jubelen. Det blei pause.

 

I pausa var det sirkus, eller duskedamer som det heter, sjøl om de ikke hadde med seg dusker. De lagde pyramider, blei kasta opp i lufta og slo flikk flakk rundt på matta. Undertegnede benytta anledninga til å ta bilder, hvilket jeg oppdaga at jeg helt hadde glemt bort etter hvert som kampen skred framover. Var jeg blitt såpass engasjert at jeg ikke hadde hatt tid til å huske på fotoapparatet som jeg holdt i hånda?

Pauseunderholdninga kom tydeligvis fra en bydel i New York. Foto: Hjesus.

 

Pausa var over og det var klart for å starte det tredje timinutters lange kvarteret. Overraskelsen var stor da jeg plutselig oppdaga hvor viktig den redninga til Nordby rett før pause hadde vært. Det var nemlig Nordby sjøl som starta i gang spillet med et av sine meget lange spark. Fjodor forklarte at det var to kvarter i hver halvdel, hvilket for så vidt også stemte matematisk for én gangs skyld. Vålerenga vant tilbake egget og spilte seg framover på banen.

 

Vestkanten fortsatte å feile, denne gangen også alvorlig. Nummeret fikk ikke undertegnede med seg, men spilleren gikk ut på båre med nakkestøtte. Kommentarene rundt på tribunen tilsa at dette var den andre kvartersbacken til Vålerenga og at de nå ikke hadde flere igjen. Vålerenga satte vel inn en halvtimesback i stedet og angrepsspillet fungerte dårlig. Det gikk stadig flere yards bakover på banen enn framover. Vestkanten løp over kortlinja nok en gang, men denne gangen skøyt de utafor på ekstrapoenget. Det sto 22 – 20 på tavla.

 

Det siste timinutters lange kvarteret bød på et par gode muligheter for Vålerenga, men de klarte aldri å løpe helt over dødlinja. Det var mye bytting av angrep og forsvar, undertegnede har derfor skjønt at kvartersbacker er viktig i angrepsspill, men at det ikke nødvendigvis er så viktig i forsvarsspill uten at det var så enkelt å se en forklaring på det. Tida rant ut med at vestkanten satte kneet i bakken hele tida og dermed vant de vel som vanlig på juks og teite regler laget av forbundet for å stoppe Vålerenga. Vålerenga tok sølv, men vålerenggutten Christoffer Delgado reiste fra Frogner som finalens mest verdifulle defensive spiller.

Christoffer Delgado med beviset som banens beste forsvarsspiller. Foto: Hjesus.

 

Undertegnede har skjønt ganske mye mer av idretten og så lenge Fjodor kan, så skal man ikke se bort i fra at det blir flere kamper framover på tribunen også. Tross alt blei det jo ganske engasjerende og spennende etterhvert og moro hadde jeg det. Dessuten, hadde det vært seniorregler hadde Vålerenga vinni 20 – 22. Så det så!

 

Oslo Vikings – Vålerenga Trolls U17 22 – 20 (16 – 20)

Søndag 23.06.2013 15:00

Frogner Stadion

NM finale

 

Vålerengas spillere:

68 Sondre Støle
55 Marthe Lillebø
14 Pedram Rahdeirjoo
10 Mads Brenna
  Jens Quirk
8 Christoffer Delgado
23 Nikolai Ersdal
  Nicolai Fagernes
56 Christian Sæterhagen
51 Sander Ulriksen
42 Tinius Lier
50 Andreas Rafoss
36 Andreas Skundberg
38 Henrik Francisco Fjelstad
5 Christoffer Olesen
20 Tobias Nordeng
21 Robin Rogg
80 Nikolai Sverresvold
82 Christoffer Hoddevik
24 Fredrik Lien
69 Shaheen Al-Haydari
1 Sigurd Nordby
2 Atle Haaland

 

  1. […] fire plass. Kampreferat kommer, i mens kan dere kose dere med kampreferat fra U17-finalen i oval hands og referatet på […]

  2. […] Aller best er det hvis du prøver å komme inn på kontaktinfo, sende en henvendelse til forbundet, for å finne ut kamptidspunktet. Da får du opp en side som sier følgende: «404 NOT FOUND». Vi tenkte da at vi kanskje skulle trykke på facebook-ikonet på sida i stedet for, så kunne vi kanskje spørre der. Men nei, «Beklager, men denne siden er ikke tilgjengelig». Så da sitter vi der da, uten en gang navn på styret i forbundet. Til slutt, etter å ha brukt over én time på denne latterlige sida, så fant vi et overgangsskjema der det sto en e-post-adresse. Fantastisk! Forøvrig, det er ikke rart at Sotahjørnet var det eneste mediet som overhodet tok seg bryet med å skrive kampreferat fra NM-finalen for U17 i sommer, også den var hemmelig. Og vi veit altså fortsatt ikke når vi skal møte opp på Jordal lørdag for å skrive oppfølgeren av Oval hands. […]